HISTORIEN OM FRISK ASKER

Av Reidar Andersen 

 

Frisk Asker er, og var, en fleridrettsklubb, som faktisk må regnes blant pionerene i hockey-Norge. Klubben fikk ishockey på programmet allerede i 1935- allerede året etter Norges Ishockeyforbund ble stiftet. Det var nok neppe tilfeldig; Forbundets første president, Rolf Giertsen, var samtidig adm.dir. ved Kapselfabrikken i Asker.

 

De glade amatører boltret seg på Bondivannet og senere på Bakerløkka i sentrum og banen ved Asker gymnas. Man kan nok si mye om nivået, men det var nok plenty av prestisje i de årlige bataljer mot Holmen, Grane Sandvika, Stabekk og Høvik. Det ble aldri noe mer greie på det for gutta med den grønne kvist på brystet. Tross noen gode årganger fra junioravdelingen ble det med opphold i de lavere divisjoner. Midt på 60-tallet var man oppe på nest høyeste nivå, men ramlet tilbake. Heldigvis var Bleiker-bonden Bjørn Mortensen en ildsjel med store vyer. Han ville bygge noe så uhørt som en ishall på Risenga! Drømmen ble virkelighet, og storstua stod klar sommeren 1969. Den gang fantes kun 2 andre overbygde isflater i landet, så det var synd om man ikke hadde et lag som kunne matche disse fantastiske fasilitetene.

3

50 OG 60-TALLET

Det var i Oslo hockeyvuggen stod, og blant de store gutta hevdet en guttegjeng med utspring fra Dælenga seg stadig bedre. Blant karene som i 1951 dannet IK Tigrene var bl.a. Gunnar Kroge og Per Voigt. Det gikk såpass bra for den glade gjengen at man hentet hjem ”Bøtta” i 1957 og 1961. Underveis hadde bl.a. spillere som Olav Dalsøren, Georg Smefjell (som begge vant Gullpucken på 60-tallet), Kjell Hansen og keeperkjempen Kåre ”Kokken” Østensen kommet til. Tigrene holdt seg i toppen og var gjennom hele 60-tallet en av de skarpeste utfordrene til de suverene gutta fra Vålerengen. Imidlertid var Tigrene bare nettopp det, en lykkelig gjeng med bra lirare. Man hadde ingen egen arena og heller ingen rekruttering.

2

 

 

Historien om Frisk Tigers innledes således med det lykkelige ekteskap i januar 1969! Formann i Frisks hockeygruppe, Trond Børresen, hadde ledet forhandlingene som endte med at klubbene fusjonerte og skulle under navnet FRISK ta Tigrenes plass i den øverste divisjonen sesongen 69/70. Mortensen var entusiastisk nok under pressekonferansen til å satse en flaske whisky på at Kongepokalen ville havne i Asker!

 

Samme dag refererte Budstikka for øvrig at Frisks guttelag hadde beseiret Jar med 4-3 etter 3 mål av Tom Hoel og ett av Hans Aaby, samt solid keeperspill av Øyvind Magnussen. En viss rekruttering var altså i orden, men heldigvis for Mortensens veddemål følgte de fleste av tigrene med på flyttelasset, så Asker mønstret plutselig et lag som var blant gullfavorittene. Fra Tigrene kom folk som Olav Dalsøren, Georg Smefjell, ”Kokken” Østensen, 39-årige  Per Voigt, Jan Erik Hansen, Kjell Hansen og Willy Herulfsen. I tillegg kom ex-tiger Thor Martinsen via et opphold i Sparta. Fra Jar kom landslagsbacken Øyvind Berg, og til alt overmål hadde man sikret seg landslagstreneren, den tsjekkiske hockeyprofessoren Ludek Brabnik, som trener! Det var klart at Frisk og Asker på rekordtid var etablert i norgeseliten. I tillegg til de nevnte bestod Frisks spillerstall den første sesongen av Knut Knutsen, Per Cato Dahl, Svein Tangen, Jan Sætrang, Arnfinn Tyssen (keeper), Leif Grasto, Tom Hoel, Anders Frydendal, Wiggo Amundsen, Rolf Rask, Karsten Hansen og Leif Paulsen.

4

GENERASJONSSKIFTE

Det skulle vise seg å ikke bare være å hente Bøtta. Man var nå inne i en periode hvor bohemene fra Sotahjørnet dominerte enormt og vant 10 strake kongepokaler. I tillegg arvet man selvsagt noe av Tigrenes problem; mange var vel rutinerte, og laget var modent for et generasjonsskifte. De første 3-4 sesongene ble dominert av sølv- og bronsjepenger, men samtidig en gradvis fornying av laget. ”Kokken”, Martinsen og Dalsøren forble stammen i laget som i løpet av få år knyttet til seg ambisiøse og lovende unggutter fra Oslo. For gutter som Morten Johansen, Morten Sethereng, Nils Nilsen, Vidar Johansen og Trond Skar, var gode treningsmuligheter et viktig argument for å reise til verdens vakreste bygd. Det er åpenbart at denne fornyelsen i første halvdel av tiåret dannet grunnlaget for den gullalderen klubben snart skulle gå inn i.

 

Før sesongen 73/74 ble puslespillet fullført med Trond Skar, Jan Petter Nagel samt klubbens første utlending, canadieren Barry Clarke. Vålerengen ble definitivt detronisert denne sesongen, og Frisk var best! Klubben tok sin første tittel ved å bli seriemester med uslåelige 18 seire på 18 kamper. I tillegg vant man NM-sluttspillet- foran H/L på målforskjell. Det var dessverre ikke nok. Poenglikhet betød omspill om Kongepokalen. Den avgjørende kvelden på Jordal Amfi gikk Askerlaget for første gang på 105 kamper målløse av banen, og det ble H/L som brøt Vålerengens kongepokalrekke.

 

Den påfølgende sommeren så ingen markante nykommere, men derimot at veterankeeper Østensen og toppscorer Dalsøren trappet ned. I tillegg skulle laget komme til å være uten hjemmebane hele sesongen. Askerhallen var stengt grunnet uklarhet rundt den videre driften etter Bjørn Mortensens bortgang. Frisk så aldri ut som et gullag før jul og endte etter hvert på en svak 3.plass i seriespillet. Etter jul gjorde imidlertid nestor Dalsøren come-back, og hans spill forløste umiddelbart det enorme potensialet i ungguttene Morten Johansen og Morten Sethereng. Samtidig vokste plutselig den antatte andrekeeperen Øyvind Magnussen til en gigant i buret. Det var nok til at kaptein Martinsen kunne motta klubbens første kongepokal en sen kveld på Jordal Amfi. Senere ble også Morten Johansen hedret med Gullpucken for sine prestasjoner denne sesongen.

 

FRISKS GULLALDER

Frisk gikk nå inn i sin store gullalder. De nevnte tilkomstene fra klubbens første år vokste seg stadig mer dominerende. I tillegg bar klubbens egen rekruttering etter hvert frukter. Rundt midten av tiåret vokste etter hvert spillere som Bjørn Erik Olsen, Truls Hoel og publikumshelten Knut ”Busen” Andresen inn i laget. Sist, men ikke minst, fikk man hentet landslagskeeper Tore Waalberg fra Sparta høsten 1975. Det var et strålende lag i sine klassiske drakter som sikret seg tre seriegull på rad i 76, 77 og 78. Dessverre snublet man i kampen om NM-gullet alle disse årene. Barry Clarke hadde fått nye venner i garasjen på Manglerud, og der herjet bokstavelig talt en skikkelig ”Hockeyfeber” som innbrakte to NM-gull til M/S. Heldigvis maktet de blå og oransje omsider å gjenerobre Kongepokalen i suveren stil i 1979.

Budstikka_12-10-1979_print

Gullalderen ebbet nå gradvis ut. De to påfølgende sesongene resulterte i nye medaljer, men tendensen var klar. Kjernen i laget ble naturlig nok ikke yngre. I tillegg forsvant i løpet av et par år keeperkjempen Waalberg og den notoriske målscoreren Trond Skar. Thor Martinsen la opp, og Knut Andresen lot seg friste av oljepenger i Viking. Nye unge spillere som Truls Kristiansen, Per Åge Skogdal, Marius Voigt og Jørgen Haga kom til og skulle bli markante spillere gjennom hele 80-tallet, men maktet ikke å stanse klubbens nedadgående tendens i starten av 80-tallet. Man skal huske at ishockeyen var inne i en boom på denne tiden. Furuset hadde en flott generasjon, Østfoldlagene kom for fullt, og i vest ble det satset hardt både i Bergen og Stavanger. Konkurransen var altså sterkt økende, men at Frisk plutselig skulle falle utenfor sluttspillet 4 år på rad (82-85) var ikke til å tro.

 

Perioden var samtidig preget av et økende antall utlendinger, og Frisk hadde en epoke med satsing på finsk sisu. Men selv ikke Jorma Virtanens fantastiske keeperspill sesongen 82/83, eller signeringen av fjorårets toppscorer Matti Virmanen (fra Djerv) året etter gav nok suksess.

 

SESONGEN 84/85 MARKERTE ET SKILLE

Til nå hadde klubben i alt vesentlig basert seg på egne krefter på trenerbenken. Georg Smefjell, Knut ”Krølle” Knutsen, Olav Dalsøren og Thor Martinsen hadde ledet laget til en rekke medaljer, men nå satset man på amerikaneren Barry Smith. Det betød samtidig en satsning på transatlantiske spillerkrefter. Dave Taylor, Allan Butler og Rodney Winkler var toneangivende i Frisks gjenreisning midt på 80-tallet. Smith misset sluttspill i sin første sesong, men laget viste lovende takter. Sesongen 85/86 ble en klassiker med bronse i serien og sølv i sluttspillet. Barry forsvant til mer spennende oppgaver ”over there”, og Butler takket av etter kun en sesong, men satte spor etter seg som tidenes målkonge med sine 54 mål. I tillegg hadde ringrevene Morten Sethereng og Nils Nilsen fått nok og la opp. Verre var det nok at suksessen, ikke for siste gang, førte til en økonomisk blåmandag.

 

Under Thor Martinsens ledelse fulgte to nye gode sesonger, som dessverre begge endte med semifinaletap mot de evige rivaler fra Jordal. Laget var preget av solide norske bidrag. Marius Voigt, Per Åge Skogdal, Rune Eriksen, Truls Kristiansen, Jørgen Haga og en ung Pål Martinsen med sensasjonell scoringsteft, var på sitt beste. Sommeren 86 hadde klubben også sikret seg Vern Mott, slik at vi kunne glede oss over en utmerket sisteskanse de neste tre sesongene. Sesongen 87/88 markerte for øvrig det endelige bruddet med storlaget fra 70-årene. Morten Johansen hadde holdt koken lengst, men nå la også han skøytene på hylla.

 

90-TALLET

I ettertid er det lett å se at det tross alt gikk gradvis utforbakke etter jubeldagene i 86. Etter de to sesongene med semifinaler stemplet laget inn på 6. og 7. plass de neste sesongene, og når vi gikk inn i 90-tallet var alle navnene fra avsnittet ovenfor borte. Det er ingen overdrivelse å si at klubben ved inngangen til 90-tallet var i fritt fall. Sesongene 90/91 til 91/92 var vi rett og slett dårligst i eliteserien. De stakkars ungguttene som forsøkte å dra lasset, måtte tåle en rekke stygge tap. Heldigvis berget man seg i kvalifiseringsseriene mot lag fra 1.div., men situasjonen var så prekær at man i desperasjon søkte samarbeid med lillebror Holmen. De forente kreftene skulle stille under fanen Asker Hockey, og de klassiske oransje draktene ble erstattet med grønt og rødt.

 

Fusjonen med Holmen hjalp lite. Også de to neste sesongene ble tunge, og våren 94 skjedde det uvirkelige. Laget misset også i kvalifiseringsserien og ramlet for første gang ut av toppdivisjonen. Forståelig nok måtte flere av klubbens talenter i denne perioden reise til andre klubber med tanke på sine egne karrierer. Dette gjaldt spillere som Per Martinsen, Johnny Nilsen, Michael Smithurst, Ketil Wold, Vidar Wold og Henrik Aaby. Når man ser disse navnene i ettertid, er det klart at klubben tross resultatene hadde mye bra på grasrota disse årene, men at de unge podene ikke hadde gode oppvekstvilkår! Godt er det også å se at de hadde hjertet på rett plass. Da klubben var gjenreist, vendte man tilbake, og det er ikke rent lite glede vi har hatt av dem siden da.

 

Når disse navnene er nevnt, er det også verdt å nevne Dag Høyem, Per Christian Fjeldstad og Jan Petter Berg. Alle figurerer høyt på klubbens adelskalender, og alle ble med den tunge veien ned for å ta den tunge jobben å bringe klubben tilbake til det gode selskap. Rene Lemire skulle lede de unge troppene, som nå atter spilte under Frisk-navnet. Litt lykke må stå den kjekke bi, og flaks det hadde Frisk denne sesongen. Unggutta var ikke gode nok og måtte strekke våpen i siste kvalifiseringsrunde. Sparta, norgesmester kun 6 år tidligere, ble imidlertid slått konkurs slik at en plass i eliteserien ble ledig. Til alt overmål takket Lørenskog, som stod foran Frisk i køen, nei til tilbudet. Med ett var Frisk tilbake, men sportslig var man altså ikke klare.

 

Det ble finnen Henri Hamberg som sesongen 95/96 skulle etablere klubben i toppen. Igjen var vi heldige. Hamberg var garantert arbeidsro. Serien skulle utvides fra 8 til 10 lag, så det skulle være nesten umulig å ikke klare å beholde plassen. Frisks unge og umerriterte mannskap utviklet seg fint, og foran neste sesong ble man klart styrket. To av de nye het Marko Kivenmäki og Kyle McDonough, og vi kunne knapt ane hva det skulle bety for klubben. Plutselig var klubben tilbake i toppen og kunne putte to bronsepenger i skapet.

 

Dessverre skulle det stagnere for Henri og hans menn. I 97/98 misset man slutspillet med en hårsbredd, og sesongen 98/99 var en katastrofe. Midtveis i sesongen måtte Hamberg gå og ble erstattet av Serge Boisvert.

 

ENDELIG OPPTUR

Serge kunne ikke berge sluttspillplassen, men sørget likevel for en omveltning som bar bud om en strålende fremtid. Med sin enorme vinnervilje ledet han klubben gjennom 3 års sammenhengende opptur, noe bronse i 00, sølv i 01 og gull i 02 vitner om. Det ble ikke spart på noe, og perioden gav oss importer som Patrick Ross, Thomas Ring, Sami-Ville Salomaa, Mika Kannisto og Sami Nuutinen. Og når knyttet vi sist til oss norske profiler som Vegard Barlie og Lars Håkon Andersen? De hjemvendte sønnene Henrik Aaby, Johnny Nilsen og brødrene Wold hadde gjort rett i å vende hjem igjen! De mange store navnene til tross, den fantastiske veien fra 1.div. i 95 til NM-gull i 2002 er uløselig knyttet til Kyle McDonough. Hans profesjonelle innstilling og oppofrende spillestil gjorde Kyle, som ble bedre for hvert år, til den udiskutable publikumshelten. Det var en perfekt sorti da den lille, store amerikaner kunne krone 6 fantastiske år med kongepokalen.

Ketil Wold (Foto: Budstikka)

Ketil Wold (Foto: Budstikka)

Igjen hadde suksessen kostet, og en økonomisk blåmandag stod for døren. Riktignok levde man råflott nok til å sikre seg profiler som Tommy Kiviaho og NHL-legenden Jeff Norton til sesongen 02/03. Det endte med bronsemedaljer, farvel til Boisvert og en økonomisk kjempesmell som har preget klubben siden.

 

”Tiden etter Serge” ble preget av trange økonomiske rammer og spillerflukt. Men også av dyktige trenere og noen årganger med unggutter som ga løfter om fremtiden. La oss heller ikke glemme Henrik Aaby, Vidar Wold, Johnny Nilsen og Rikard Fjelds viktige bidrag som lokale bærebjelker og kontinuitetsbærere gjennom en turbulent tid. Både Ulf Weinstock og Bjørn Erevik/Christian Haune (som tok over etter tsjekkeren Jan Votruba) fikk mye ut av tynne og nederlagsdømte mannskap. Unge spillere vokste med tillitten de ble vist. Sesongen 05/06 ble en katastrofe ledet av den finske legenden Esa Tikkanen, men sesongen etter hadde klubben på ny en dyktig trener ved roret. Patrick Ross ledet et utrolig ungt mannskap til sensasjonelle resultater og nesten en semifinaleplass.

 

SUNE BERGMAN KOMMER

Dessverre vendte Ross nesen hjem igjen og tok med seg backkometen Patrick Bovim. I tillegg takket Johnny Bruun og ”Askers stolthet”, Henrik Aaby, for seg. Laget ble derfor igjen tippet nedenom og hjem foran sesongen 07/08. Det mangeårige gode arbeidet i klubbens jr.avd. og NTG-systemet hadde heldigvis brakt frem mange unge og lovende spillere, som f.eks. Henrik Ødegaard, Robin Dahlstrøm og ikke minst Mats Zuccarello Aasen, som fikk sitt gjennombrudd under Ross. På trenersiden satset man igjen svensk ved å gi Sune Bergmann ansvaret. Det så ungt, urutinert og usikkert ut. Rett før seriestart banket to canadiske tvillinger på døra i Brages vei, og resten er historie.

Finale+2007-08

 

Brødrene Abbotts kvaliteter og fantastiske innstilling løftet laget til uante høyder. De mange ungguttene løftet seg og fløt på en enorm medgangsbølge gjennom en sesong som endte med seriegull og NM-sølv etter tap i den 6.finalekampen på Hamar. Laget hadde uten tvil vært ligaens billigste, yngste og mest severdige! Brødrene Abbott, Zuccarello Aasen og Marcus Eriksson la beslag på de fire øverste plassene på skytterligaen. I tillegg viste både Rikard Fjeld og Johnny Nilsen at alder ikke var noe hinder. Bergman var nå blitt ”Kung Sune” også i Asker.

Mats Zuccarello Aasen

Mats Zuccarello Aasen

Nok en gang skulle det vise seg at klubben ikke maktet å bygge videre på suksessen. Det var utupisk å skulle kunne holde på the Abbotts og Zucca, som alle forsvant til svensk eliteserie hvor de gjorde umiddelbar suksess. I tillegg dro elegante Eriksson hjem, mens både Rikard Fjeld og Sami-Ville Salomaa dessverre måtte bite i det sure eplet og innse at kroppen hadde fått nok.

 

Selv om Erik Follestad Johansen, Fredrik Rålm, Fredrik Lystad Jacobsen ledet an blant nye unggutter var det klart at klubben stod ribbet tilbake. Klubben satset på å vokse utenfor isen, men tross nye krefter klarte man ikke å skaffe sterke nok erstattere innenfor fortsatt trange økonomiske rammer. De to neste sesongene ble en eneste stor nedtur, som kuliminerte med sisteplass og kvalifiseringsspill i sesongen 2009/10. Utlendingene kunne ikke dekke savnet etter Abbotts, og fra det norske markedet var det vel kun Ken André Olimb som kom inn og hevet laget. Et snev av optimisme fikk man dog høsten 09 da investorer hentet den tidligere NHL-vinneren René Corbet til klubben.

 

Sommeren 2010 ble laget (igjen) på det nærmeste totalt fornyet etter at et tosifret antall spillere forsvant. Likevel er man optimister med tanke på fremtiden. Klubben endret sin profil og kunne igjen kle seg i klassisk orange. Sportslig satset man på svenske Mats Lusth som trener og at veteraner som Corbet, den omtalte veteranen Anders Myrvold og den tidligere helten, og fjorårets toppscorer i ligaen, Tomi Pöllänen skal bære det unge laget videre. Spennende var det også med tidenes første italiener i Nicola Fontanive.

 

Se også Historiske sesonger