23 feb DRAKT #9 FREDET

I dag kunne Morten Johansen – eller MOJO – endelig se drakta bli heist opp under taket i Askerhallen.

 

I den anledning har klubbens historiske rådgiver, Reidar Andersen, forfattet noen ord om en av klubbens aller største spillere gjennom tidene. Reidar har valgt å kalle artikkelen “Homo Ludens”, eller det lekende mennesket, og følger blant annet MoJo under NM i løkkehockey som ble arrangert på Risenga.

 

Morten Mojo Johansen

 

HOMO LUDENS

Det er vel omtrent 60 år siden Mojo tok sine første skøyteskjær på isflata på Kampen Park i Oslo, men like fullt gleder han seg som en unge til dagens NM i Løkkehockey på Risenga. Jeg tenker på alder og mulige skavanker og sender en melding for å sjekke om han har holdt seg skadefri gjennom uka.

«Ja, jeg er klar. Kjenner på meg at det skal skje noe i dag», plinger straks tilbake. Den gamle sirkushesten har fortsatt konkurranseinstinktet intakt!

Morten Johansen er temmelig sikkert den eldste som deltar i dette strålende arrangementet (selv om jeg kan se at både Pepper’n og Maier’n var kvikkere sist jeg så dem), men 63-åringen imponerer sammen med sine ikke fullt så gamle kompiser på Frisk Oldtimers. Mojo beveger seg fortsatt elegant på isen, trakterer gummiskiva med følsomhet, strør pasninger som i sine glansdager og plusser på med 3-4 scoringer i første kamp.

Mojo1Mojo2

Det er 40 år mellom disse to kampene, men stilen er den samme! Til venstre mot VIF i 1976, til høyre mot Ørnulf og Ringerike Steeldogs i 2016!

Neste kamp er bare halvannen time unna, og Morten fyller på energi-lagrene med en lefse og en kopp kaffe. Dette skal bli en lang vei fram til finalen i kveld! Spiller nummer 9 kan ikke helt se for seg at han skal slutte å leke med kølle og puck. Det er flott trim som holder både styrke, balanse og bevegelse i hevd.

«Men fremfor alt er det jo utrolig moro, da», sier Mojo.

Det er med en barnslig iver i blikket han forteller om sine 2 ukentlige økter med løkkegjengen som ukas høydepunkt, og snart drømmer han seg tilbake til sin barndoms løkke på Kampen. Mojos liv med kølle og puck er Homo Ludens – «det lekende mennesket»!

 

STARTET PÅ KAMPEN

Det startet som nevnt på Kampen, der det på 50- og 60-tallet var et yrende liv på parkens to isflater. Her gikk ivrige unggutter i god skole. Det var flust med landslags- og toppseriespillere i nabolaget, og de var selvsagt også på Løkka mens kona gjorde middagen klar. Denne løkkekulturen med timevis med lek med kølle og puck er dessverre ikke like sterk i dag. Nå drives det organisert idrett fra unga er bittesmå. Det er vel og bra, men det er hard kamp om få tilmålte timer på is.

«Ungutta trenger å holde på masse utpå her også», sier MoJo og nikker mot isflata. Av ulike årsaker er det færre små løkker rundt omkring, så Risenga som bygdas store lekegrind må vernes. Fra stuevinduet ser Mojo hver dag hvilken enorm aktivitet som foregår på Risenga- og det er heldigvis mest med kølle og puck!

På Kampen vokste Morten opp sammen med navnebror Sethereng. For de to smågutta var fritid synonymt med Kampen Park. Med skøyter og kølle på isflata og med fotball og skrubbsår på koksgrusen. I noen år «spilte» de også i Kampen Guttemusikk. I hvert fall trodde foreldrene det. Men sannheten er at når det var korpsøving, ble hornet plassert i boden og byttet ut med skøyter og kølle. Ikke rart at de to gutta ble gode, selv om de var ganske selvlærte. Det var den uorganiserte leken og kamper mellom gatelag i området og skoleturneringer som gjaldt. Mojo minnes at det var først i 15-årsalderen at det ble snakk om klubb og treninger, og da var det Kampørn som var det lokale laget. De to parhestene imponerte stort og ble raskt belønnet med både juniorlandslagsspill og plass blant de store gutta i Kampørn. Som fortsatt juniorer fikk de et par sesonger i toppserien (og vi vet i hvert fall at Morten S scoret 3 mål mot Frisk), men da det ble nedrykk våren 72, måtte to ambisiøse 20-åringer finne en ny arena for sin sportslige utvikling.

Mojo3Morten Sethereng og Morten Johansen, radarparet fra Kampørn valgte Frisk fremfor VIF.

Det er forståelig og tilgivelig at gutta først spaserte 10 minutter ned til Jordal og slo av en prat der, men heldigvis falt valget på Frisk. Treningsmulighetene i den flotte Askerhallen ble avgjørende for valget til de to Kampen-gutta.

«Da var det jo noe skit at hele hallen brant ned et par måneder senere, og hele neste sesong ble spilt på Jordal likevel», humrer Johansen.

Likevel angret aldri MoJo på valget og siden har han lekt i verdens vakreste bygd, og 44 år senere, en strålende vinterlørdag på Risenga,  tar altså Morten sitt tredje NM-gull – denne gang i løkkehockey.

 

Mojo4

 

Luke på Ørnulf! MoJo har fortsatt triks i ermet og bidro med mange mål

på veien mot NM-Gull for Frisk Oldtimers.

 

TIL FRISK OG GULLALDER

Som nevnt innrømmer Mojo at valget sommeren 72 falt på Frisk først og fremst grunnet Askerhallen, som den gang var ny og flott. Dette trekkplasteret sikret klubben en rekke lovende og ambisiøse unggutter fra Oslo på begynnelsen av 70-tallet. To år tidligere hadde Nils Nilsen og Vidar Johansen tatt veien, nå kom 2 blad Morten fra Kampen og ett år til frem i tid meldte Trond Skar overgang. For dem som kjenner sin hockey-ABC, er det klart at i disse årene ble det noe aldrende laget som hadde kommet fra Tigrene gradvis skiftet ut i et generasjonsskifte som la grunnlaget for en kommende gullalder for Askerlaget.

Flest mål i én kamp for FRISK
Ant. mål Navn Sesong

motst.- res

Nivå

7

Tim Budy

91/92

Holmen 21-6

kval

6

Dag Høyem

94/95

Comet 9-6

1.div

Tim Budy

91/92

Ski 13-2

kval

Matti Virmanen

84/85

Str.heim 21-1

elite

Allan Butler

85/86

Forward 15-1

elite

5

Bjørn Johansen

70/71

Jar 11-0

elite

Morten Johansen

72/73

Lamb. 11-2

elite

Trond Skar

80/81

H/L 7-4

elite

Matti Virmanen

84/85

Str.heim 10-4

elite

Pål Martinsen

87/88

Sparta 10-3

elite

Dag Høyem

89/90

B/D 12-1

elite

Cam Abbott

07/08

Furuset 8-2

P.O.

Morten trengte et par kamper på å bli varm i den oransje trøya, men fikk åpnet ketsjupflaska i tredje runde da han klemte inn 5 pucker mot Lambertseter. Og det er ikke å kimse av! I løpet av klubbens til nå 1510 toppseriekamper har det blitt scoret fem mål eller mer ved kun 8 anledninger. Totalt sett ble likevel den første sesongen i Asker (selv om man sportslig som nevnt måtte holde til på Jordal) en skuffelse for unge Johansen. Frisk hadde fortsatt et stykke opp til VIF og H/L, og man måtte nøye seg med bronse i serien og en fjerdeplass i NM-serien. Sesongen viste imidlertid at rekkekameratene fra Kampørn hadde styrket laget, som oftest i rekke med Vidar Johansen denne sesongen. Med hhv 16 og 14 mål på de 20 kampene ble de lagets toppscorere, foran Vidar Johansen med 12.

Mojo6Men samtidig med at Askerhallen var gjenreist, ble byggverket i Frisk ferdigstilt den kommende sommeren. Med nevnte Skar og bl.a. Barry Clarke og Jan Petter Nagel på plass var man klare for det glade 70-tallet! Og sesongen 73/74 ble en rekordsesong og (nesten) en parademarsj. Laget satte en uslåelig rekord ved å vinne alle kampene i grunnserien (rett nok var det bare 18 kamper den gangen), og Mojo bidro med pene 13 scoringer – alltid i rekke med Sethereng, men med skiftende tredjemann. NM-serien startet med en blemme mot M/S, og Frisk måtte kjempe med kniven mot strupen hele veien. Likevel hadde man muligheten helt frem til siste match, som ble en ren «finale» mot H/L i Askerhallen. Det var hockeyfeber av uante dimensjoner og alt gikk over styr. Den offisielle opptellingen stanset på 2500, men legenden beretter om 3800 innenfor portene og en hockeypresident som ble nektet adgang med Bøtta i bagen. Dramaet endte 4-4 (MoJo gjorde vårt 3.mål), og i NM-serien endte Frisk foran på bedre målforskjell. Dessverre var reglene slik at det ved poenglikhet ble omspill om NM-gullet, og her krasjlandet drømmen for Askerlaget.

Tross skuffelsen mot H/L var Morten inne i det han beskriver som en givende del av karrieren. Mojo fikk stadig mer tillit på landslaget under svenske Åke Brask, som han omtaler som en av de trenerne han lærte mest av i sin karriere. Brask hadde tatt grep og rensket opp i landslaget etter OL-72, der det var «altfor mange som ikke burde vært» (Det betyr i klartekst at altfor mange avdankede bohemer fra VIF-laget fra 60-tallet fortsatt var med). Isteden ble nå kjernen i landslaget bygget opp rundt VÅRE beste menn, samt spillere fra et Manglerud i fin utvikling. Utover 70-tallet hadde gjerne Frisk 7-8 mann med på landslaget, og «Frisk-femmeren» ble et begrep. Det er en sannhet med modifikasjoner, da den gjerne bestod av Nilsen, Martinsen, Mojo og Sethereng, samt Roar Øvstedal fra M/S. Nettopp denne konstellasjonen er Mortens drømmerekke.

«Det gikk på skinner mellom oss i flere år»!

Mojo9Sesongen 74/75 fikk motsatt fortegn. Keeperlegenden Kokken Østensen og nestor Olav Dalsøren hadde gitt seg, og det var en del smårusk i maskineriet gjennom grunnserien. Da sirkushesten Dalsøren gjorde comeback etter jul tok han Tom Hoels plass mellom de to unge Kampen-gutta, og det ble en kjemi som var eksplosiv. Frisk ble bedre og bedre og Morten Johansen stod frem som playmakeren og NM-sluttspillets store spiller. 13 mål på 10 sluttspillkamper gjorde at unge Johansen ble tildelt hockeyens høyeste utmerkelse «Gullpucken» etter sesongen. Av Friskspillere er det faktisk kun MoJo samt Sethereng fire år senere som har mottatt denne hedersbetegnelsen! (Bl.a. Thor Martinsen og Anders Bastiansen har også fått pucken, men ikke mens de spilte i Frisk)

Dette var en epoke da man som regjerende Norgesmester ble belønnet med ekstra dugnadsarbeid! Laget skulle forsvare landets ære i E-cup, og det kostet naturligvis flesk. Morten og hans glade amatørgjeng solgte noe som føltes som et tonn med spekepølser for å skaffe penger til utlandsreisene. I første runde ble det danskebåten til Køben og enkelt avansement mot Gladsaxe, mens man i neste runde fikk en leksjon av Dynamo Weisswasser fra DDR. Den hjemlige serien gikk som forventet, og det vil si nytt seriegull. 2xMorten hadde mest selskap av Vidar Johansen denne sesongen, der seriegullet ble sikret i en ren seriefinale hjemme i Hallen mot H/L. Dessverre skulle det vise seg at å ta the double utviklet seg til et kompleks. Som så ofte på denne tiden sviktet de nybakte seriemestrene i sluttspillet – denne gang helt uten medalje.

 

Nestor Olav Dalsøren tok plass mellom unggutta og fikk fart på MoJo og Sethereng i andre halvdel av sesongen!

Nestor Olav Dalsøren tok plass mellom unggutta og fikk fart på MoJo og Sethereng i andre halvdel av sesongen!

SVERIGE ALDRI NOE ALTERNATIV

Sesongen 76/77 ble en blåkopi. Nok en gang ble det seriegull etter å ha avgjort i en ren seriefinale, men igjen snublet man i sluttspillet. MoJo var selvsagt fortsatt i spann med Sethereng, og igjen gjorde sistnevnte omtrent dobbelt så mange mål. Kanskje var det derfor de var et så perfekt par, hvor den mer uselviske og defensivt pliktoppfyllende Johansen likte best å lete etter de geniale boksåpner-pasningene til en Sethereng som fyrte villig av ved den minste mulighet. «Den scoringsrekorden til Morten kommer aldri til å bli slått», sier MoJo om Setherengs 365 mål for klubben. Og det er nok ikke noe dristig tips. I dag er man (dessverre for oss supportere) dømt til å miste sine beste talenter til Sverige lenge før de når slike scoringstall.

«Sverige var aldri noe alternativ for oss den gangen», minnes Morten.

«Selv oss landslagsgutta var liksom ikke i kikkerten for svenske klubber, som nok så på oss som en B-nasjon (som vi jo var!). Dessuten var det ikke noe økonomisk å hente heller, men jeg er sikker på at vi hadde klart oss på nivå to der borte.», sier Morten som kun kan komme på keeperen Tore Wålberg som en som prøvde seg over kjølen.

runde 16 7677

Selv om det var navnebroren fra Kampen som figurerte oftest i målprotokollen var også MoJo frempå i ny og ne!

 

Flest målNeste sesong skulle nok Morten gjerne vært i Sverige, eller et hvilket som helst annet sted. Sesongen ble et frustrerende mareritt for vår viktige center. Allerede etter 4 perioder var uhellet ute, og et ugreit brudd i hånden skulle komme til å spolere hele sesongen. Det er nok ikke tilfeldig, og ganske betegnende for MoJos storhet, at Morten Sethereng med sine 14 scoringer denne sesongen for eneste gang i karrieren ikke nådde 20 scoringer… Likevel ble det nytt seriegull med klar margin, takket være nesten 60 mål fra duoen Vidar Johansen og Trond Skar. Til sluttspillet ble MoJo stablet på isen til første kamp, men rivalene fra Vålerenga svarte med å gå etter Morten med en serie av stygge episoder, og fra neste kamp var han igjen på tribunen. Der satt han til årets nest siste kamp, som var et siste halmstrå-kamp mot M/S. Men med gipset hånd kunne ikke MoJo utrette noen forskjell og Bøtte-drømmen brast igjen.

Morten Sethereng var den evige rekkekamerat for MoJo, men opp gjennom årene var det en rekke spillere som alternerte om den siste plassen i lagets stort sett mest-produserende rekke. På spørsmål om de beste medspillerne funderer MoJo akkurat lenge nok til å ikke svare det opplagte, Sethereng.

«Trond Skar var en intelligent spiller. Han hadde en utrolig evne til alltid å være på motsatt side av der ting skjedde. Og du vet, det er jo ofte der det er farligst, der ingen andre er. Det var perfekt å spille med ham for meg som likte best å se etter den gode pasningen.»

(Jeg tenker at dette er jo en annen og mer positiv vinkling av en annen beskrivelse jeg har hørt om Skar. «Alle ville arve buksene hans, for den var helt uten maling», som henspeiler på hans fravær fra de tøffe duellene langs planken!).

Sesongen 78/79 ble plutselig motsatt av normalen. Frisk åpnet svakt, og det var uhørt å ligge under midten etter 7 runder. Det var da Trond Skar for første gang havnet sammen med Kampengutta på en slags permanent basis. Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at med en rekke som produserer 3 mål i snitt pr. kamp, så kommer man til å vinne kamper. Og Frisk vant kamper. Nesten alle resten av sesongen, og etter fjerde plass i grunnserien ble NM-serien en overlegen parademarsj mot Mojos andre Bøtte.

trio

Trond Skar, Morten Sethereng og MoJo. 755 mål for Frisk! Alle tre sammen måtte jo gi gull!

Etter å ha tatt gull i serie eller NM seks år på rad var det skuffende å måtte nøye seg med andre medaljer de neste to sesongene. Men det var små marginer, og Frisk var for alvor med i gullkampen, men måtte nøye seg med sølv i serie og bronse i NM begge disse sesongene. Det var først og fremst et fremadstormende Furuset, med en Bjørn «Botta» Skaare i sin prime-time som kom i veien for Askerlaget. For Morten var det disse årene en fjær i hatten at han fikk æren av å overta C’en på brystet i disse sesongene da Thor Martinsen gradvis troppet av. I tillegg ble MoJo kåret til årets spiller i 80/81 – den siste sesongen i «gullalderen».

 

 

 

DETRONISERING OG RENESSANSE

Mojo11

MoJo er ikke 20 for evig, men leverer fortsatt varene, både i poengprotokollene og som kaptein, og etterhvert som back. Her fra en kamp mot Bergen/Djerv i 1982.

Da kalenderen viste 1981 var det klart at 70-årenes storlag var på vei inn i tøffere tider. Laget var tappet for støttespillere som Thor Martinsen, Tore Wålberg og Trond Skar var borte og vanskelige å erstatte. Samtidig vokste konkurransen i norsk hockey. Østfoldlagene var blitt seriøse utfordrere, og i både Bergen og Stavanger hersket det hockeyboom. Summen av dette var at MoJo & Co. rett og slett ble detronisert fra hockeytronen. Det skulle følge fire sesonger hvor laget ikke en gang var blant de fire i sluttspill! Men MoJo holdt stand, og i 81/82 hadde den snart 30-årige veteranen sin beste sesong rent poengmessig, selv om det for første gang ble forsøkt å splitte MoJo-Seth i lange perioder!

De to parhestene var stort sett samlet igjen året etter, og nå ofte med nok en Morten – Varsla – i rekken. Sesongen ble preget av mye småskader for Mojo, og laget ramlet utenfor sluttspillet med knappest mulig margin til tross for at man atter igjen hadde hatt ligaens beste keeper – nå i den finske kjempen Jorma Virtanen.

Sesongen 83/84 blir en sportslig nedtur for Frisk, som ikke er i nærheten av å hevde seg. For MoJo blir det en sesong med skiftende rekkekamerater, og utover i sesongen etter hvert en tilværelse som back! Det er skadeproblemer på backsiden, og Morten viser sin allsidighet og spilleforståelse ved å ta utfordringen på glimrende vis.

 

Sommeren 84 måtte Morten innse at livet er mer en hockey da familiære årsaker tvang ham til å trappe ned og i praksis legge opp. Dette var samtidig sommeren da Barry Smith ankom bygda og innførte en profesjonalitet og seriøsitet som Mojo minnes som et kultursjokk og en kursendring som var nødvendig og samtidig startet en gjenreisning av laget. Morten var bare med innimellom som mosjonist og entret isen bare 2 ganger i Smiths første sesong. Selv om laget igjen misset sluttspill med minste mulige margin, var det en klar positiv trend å spore for laget. Fra sin mosjonistposisjon hadde Morten sett nok. Han hadde tro på Barry Smiths nye regime, og selv om sønnen Christian krevde sitt ville Morten gjøre hva han kunne for å få til et comeback.

Det var derfor en MoJo med litt begrenset treningsgrunnlag og en kropp som begynte å merke kjøret, som var tilbake i laget til sesongen 85/86 – nå som back! Det er liten grunn til å tro at 33-årige Johansen angret på sin beslutning der han var tilbake i det som ble en gjenreisning for Frisk. 85/86-laget er legendarisk for alle som fulgte med den gangen. Med Allan Butler som den store målgjøreren leverte laget en sesong med propagandahockey som endte med NM-sølv etter finaletap mot Stjernen – men med en uforglemmelig semifinaleseier over sesongens store favoritt, Sparta.

Etter finaleskuffelsen den våren bestemte både Nils Nilsen og Morten Sethereng seg for å legge opp, og MoJo var nå den siste gjenværende fra gullalderen på 70-tallet. Den evigunge Homo Ludens hadde sågar ytterligere to sesonger på toppnivå å by på! Fra sin nye backplass var det langt mellom nye tilskudd i målprotokollen, men MoJo gjorde en solid jobb som rutinert back i et ungt og spennende Frisklag som nådde semifinale i både 87 og 88. Kanskje var det passende at det var Mortens kompis og back-kjempe fra 70-tallet, Thor Martinsen, som var lagets trener disse sesongene.

runde 20 8788

Svanesang. Den gamle eleganten danset videre på backplass og fikk oppleve en renessanse for klubben – og seg selv? – i andre halvdel av 80-tallet.

At han kunne ”tyne” noen ekstra sesonger ut av en sliten kropp med solid backspill på sine eldre dager, var prov på eminent overblikk og spilleforståelse. Det var en komplett spiller som da han omsider hang skøytene på knaggen sommeren 88 (som den siste gjenværende fra det legendariske 70-tallslaget), toppet klubbens adelskalender med sine 441 kamper.  I moderne tid spilles det som kjent langt flere kamper hver sesong, noe som har skjøvet MoJo ned til fjerde plass på den samme listen. Tall som gir et riktigere bilde av «tjenestetid» er derfor kanskje oversikten over antall sesonger for klubben. Her troner Morten øverst som èn av fem spillere som har tjenestegjort 16 sesonger i den orange uniformen.

 

 

Kamper etc

 

Etter endt karriere var selvfølgelig ikke MoJo ferdig med idretten i sitt hjerte. I en rekke år gjorde han en innsats som trener i junioravdelingen. Naturligvis engasjerte han seg i 80-årgangen, hvor sønnen Christian utviklet seg til en solid back. Faktisk såpass solid at han kopierte far og ble Norgesmester i 2002. (For øvrig må det ha blitt satt en slags rekord denne vakre aprilkvelden 02. Ikke bare MoJo, men også lagkameratene fra gullaget i 75, Morten Sethereng og Jan Petter Nagel, hadde sine sønner på Frisk Norgesmestere 27 år senere!). Også dagens kaptein Petter K og hans 85-årgang lærte sin hockey-ABC av MoJo. Etter hvert har også innsatsen i junioravdelingen blitt et avsluttet kapittel, men MoJo er bosatt kun et slapt backhandskudd fra hallen og er selvsagt fortsatt alltid på plass for å følge favorittlaget sitt – og sporten i sitt hjerte.

Statistikk

 

Bildet er tatt i forbindelse med Mortens 60-års dag, og det faktum at han fortsatt var i aksjon for oldboys-laget! Foto: Karl Braanaas, Budstikka

Bildet er tatt i forbindelse med Mortens 60-års dag, og det faktum at han fortsatt var i aksjon for oldboys-laget!
Foto: Karl Braanaas, Budstikka

 

 

Nå er drakta heist opp under taket!

 

Kommentarer

kommentarer

Tags: