27 des JOHNNY NILSEN – EN KLUBBLEGENDE

Med 643 kamper for Frisk Askers A-lag, troner Johnny Nilsen på toppen av adelskalenderen over spillere med flest kamper for klubben. Etter 16 sesonger i klubben ble han i en alder av 34 år tvunget til å legge opp på grunn av skade. Ikke hockeyskade, som man kanskje skulle tro, men etter et fall fra et garasjetak som ødela det meste i det ene kneet, og som gjorde at han fikk et lengre sykehusopphold og måtte operere inn en protese. Før det var det skuldrene som hadde voldt problemer for 42-åringen, og fortsatt er den venstre skulderen tydelig preget av smellen han fikk i den siste seriekampen han spilte.

 

Tekst: Finn Eriksen – Foto: Espen Hildrup / Finn Eriksen

 

DRAKT # 56 FREDES

I romjulskampen den 30. desember skal drakten hans fredes, og henges opp under taket i Askerhallen. I den anledning har vi hatt en lengre prat med klubblegenden, som gleder seg til den 30. desember, hvor han har invitert over 30 av sine gamle lagkamerater til å overvære at drakt nummer 56 blir fredet.

Bevisene på 600 kamper (gullklokke) og to titler.

Bevisene på 600 kamper (gullklokke) og to titler.

 

BEGYNTE SOM 11-ÅRING

I motsetning til det man skulle tro, så var ikke Johnny noen barnestjerne som ble født med skøyter på beina. For det var først da han var 11 år at han fant ut at han skulle prøve ishockey.

– Jeg begynte seint, var ikke før på U12 – samme som Ketil Wold, faktisk, sier Johnny, og sier at det er nok mange som mener at det er for sent å begynne med ishockey som 11-åring i dag – noe han er uenig i.

– Jeg mener det ikke er for seint. Hvis du liker å trene, har ballfølelse, så er det ikke for seint. For seint for hva, tenker nå jeg. Jeg har ikke sett noen NHL-spiller blitt produsert i Asker noen gang – foruten Mats Zuccarello, som har et ekstremt talent. Så det å ha det gøy i en hockeygruppe og komme på et bra nivå uten å ha stått på skøyter før du er 10, det er fullt mulig også i dag. Mange som har vært gode innenfor en idrett mener nok at man kunne vært gode også i andre idretter, for det er en fordel å være allsidig, spesielt i ung alder. Jeg drev med slalåm til jeg var 9-10 år, og det var ganske naturlig for meg å drive med ballidretter. Jeg var alltid toppscorer da jeg spilte fotball uansett hvilken posisjon jeg hadde, og fikk jeg en racket og en ball, så funktet det også for meg. Så alt som hadde med ball å gjøre falt ganske naturlig for meg. Hadde nok neppe blitt syklist, for jeg er ingen lettvekter akkurat.

 

Du må like å trene – ikke bare bli trent!

 

– Først da jeg ble 11 år tok jeg mine første skøytetak. Da flyttet vi til Heggedal i 4. klasse, og vi spilte på den lokale banen i Heggedal, forteller Johnny.

– Da ble jeg benka! Hadde ikke sjans – fikk ikke være med, ler Johnny og fortsetter,

– Det var Christian Holter som var stjerna sammen med Per Christian “Pekka” Fjeldstad, som var bestemann, og en som het Jasvinder Singh som var mye bedre enn meg. Pekka er 4-5 år eldre enn meg, og var stjerna for meg den gangen. Det var han jeg så opp til da jeg etter hvert skjønte hva hockey var.

– Husker at jeg stilte opp på hockeyskole i Askerhallen med Koflach skøyter med “slalom-bindinger” og plasthansker, leggskinn utapå treningsbuksa og hjelm uten gitter. Det var ikke noen enkel sak å begynne med hockey som 11-åring, til tross for at jeg hadde en far som hadde spilt hockey, minnes Johnny.

– Jeg spilte vel på 2. laget i et par sesonger, og fikk være med litt på 1. laget også etter hvert. Og så er jeg vel en av de siste som vant uteligaen i AB-serien, tror jeg.

Men det var ikke bare trening sammen med laget som gjorde at det raskt kom fremgang for unge Nilsen.

– Jeg “lånte” 152 pucker i hallen her vinteren jeg var 13 år og skøyt på skytevegg hjemme hele sommeren. Da jeg kom tilbake hadde jeg fått et bra skudd. Kunne ikke gå på skøyter, men hadde et bra skudd! Og jeg husker veldig godt mitt første mål! Sier den tidligere back-kjempen med et smil.

– Men jeg tror altså ikke det er for seint. Men, du må like å gå på løkka, like å leke, for det nytter ikke å komme på trening to ganger 50 minutter i uka og tro at du skal bli noe. Du må like å trene – ikke bare bli trent – og jeg fikk tidlig beskjed om at jeg måtte ta tak i det hvis det skulle bli noe.

 

Johnny Nilsen (Foto: Espen Hildrup)

Johnny Nilsen (Foto: Espen Hildrup)

PÅ A-LAGET FEM ÅR SENERE

Allerede som 16-åring, altså bare fem år etter at han snørte på seg skøyter for første gang, var det duket for debut på A-laget for unge Nilsen.

– Ja, Henrik Aaby og jeg fikk faktisk trene med A-laget allerede før jeg var 16. Så Henrik og jeg kom opp ett år før vi hadde lov, og fikk trene med A-laget, men hadde ikke lov til å spille kamper, minnes Johnny. Men jeg hadde mange bra folk rundt meg, og spesielt Thor Martinsen støttet meg veldig de første årene. Han fikk oss opp på A-laget, og sammen med Vidar Johansen var det de som dro meg opp.

– Da var det et generasjonsskifte hvor mange av de eldste spillerne la opp. Truls Kristiansen, Mojo, Marius Voigt og flere ga seg i 1989/90, og da ble det mange juniorspillere på A-laget.

I følge en artikkel på Budstikka fra debutsesongen, så sies det at gjennomsnittsalderen på Frisks A-lag var 20 år (!), så man kan trygt si at det var et ungt Frisk-lag som skulle ta opp kampen med de etablerte lagene. Og det måtte jo gå som det gikk.

– Vi var jo alt for unge, og måtte jo rykke ned etter hvert. Vi hadde en blanding av spillere hvor noen var seriøse – mens andre ikke var det – og det var vel ikke så mange som var så veldig seriøse. Det var Polo (lokalt utested – red anm) på fredag og lørdag, og så spilte vi match mot Vålerenga på søndag og tapte 10-2.

 

UTVIKLINGSPROSJEKT

– Foran Lillehammer OL kom Henrik (Aaby) og jeg med på et utviklingsprosjekt. Jeg tror det var i 1990 det begynte, og vi fikk innføring i trening av de beste trenerne som trente blant annet alpinistene. Vi trente sammen med Aamot og Kjus, og Koss og de andre, og skjønte veldig tidlig hva det dreide seg om og hvordan vi skulle trene seriøst. Vi ble sponset av Forbundet for å trene styrke på gamle Powerhouse, for vi hadde jo ikke vekter eller styrkerom i Askerhallen. Aaby og jeg var heldige og trente veldig mye, og vi måtte dokumentere 20 timer i uka i en treningsdagbok til Olympiatoppen. Det var spesielt for sommertreningen, men også skuddtrening og istrening. Vi trente dobbelt og da jeg var 16 så tror jeg at jeg spilte på seks lag! Det ble jo ikke så mye på A-laget, men jeg spilte på Holmen i 1. divisjon, på yngre og eldre junior, og på U-landslagene.

 

Lagbilde fra 1991

Lagbilde fra 1991

Under ledelse av trener Joe Clarke fikk han mer tillit i sin andre sesong på A-laget, og etter en kamp i oktober 1992 sa Joe Clarke følgende til Budstikka:

“Aller mest imponert er jeg over Johnny Nilsen, som bare er 17 år. Han er allerede en av våre beste forsvarere…..”

Ingen skal tro at det var noe som kom gratis for unge Nilsen, men treningsiveren ga fort resultater og Johnny ble tidlig lagt merke til også utenfor klubblaget. Allerede som 18-åring debuterte han på det norske landslaget.

– Jeg debuterte på B-landslaget som 17-18 åring, og fikk være med dem til England og spilte matcher. Så debuterte jeg i VM i Stockholm i 1995 som sisteårs junior. Men jeg jobbet hardt, og trente jo hele tiden. Var jeg ferdig med A-lags treningen så dro jeg til Heggedalshallen og trente vekter sammen med kompisene mine som spilte fotball. Vi gjorde masse ting og hadde det gøy hele tiden – spilte blant annet badminton med Asker Badminton. Fikk til og med en A-lags kamp for Heggedal i fotball da jeg var 18-19 år.

skaaret

Johnny sier også at han er takknemlig for at han fikk Skaaret som sponsor i ung alder, noe som gjorde at han fikk en smak av arbeidslivet som anleggsgartner samtidig som han kunne ha fokus på ishockey.

 

TO ÅR PÅ LILLEHAMMER

I årene 1992 til 1994 var det et veldig ungt lag som etter sammenslåingen med Holmen spilte under navnet Asker Hockey, noe som ikke ble noen suksess. I 1994 søkte Johnny lykken på Lillehammer, som på sin side hadde hatt en suksessrik sesong i 1993/94 som ble kronet med NM-gull. Og de to sesongene på Lillehammer husker han tilbake på som veldig bra for hans del.

– Det var litt tilfeldig at jeg havnet på Lillehammer. Aaby, Vidar og Smithurst dro til Spektrum Flyers, mens Ketil dro til Stjernen. Så mens jeg satt på Bleiker, så kom det over høyttaleren at Lillehammer Ishockeyklubb ringer – og det var jo litt morsomt – men man ble jo litt stressa, smiler Johnny.

JohnnyNilsen5

Dahlstrøm, Larsson og Nilsen (Foto: Espen Hildrup)

– Så var det jo Geir Myhre, treneren til Lillehammer, som ringte. Jeg hadde hatt han som trener på juniorlandslaget, så jeg kjente han litt fra før, og han ville hente meg opp dit. Det endte med at jeg fikk en veldig god juniorkontrakt med Lillehammer, og selv om jeg selv ikke hadde noen gode sesongene rent poengmessig, så må jeg si at jeg lærte masse der oppe og fikk spille med veldig gode spillere. Vi hadde vel ligaens beste backer med Åge Ellingsen, Morgan Andersen, Svein Enok Nørstebø, Mathias Andersson, Jørgen Salsten – og meg. Det er jo en backrekke som er imponerende.

– Jeg hadde veldig godt av tiden i Lillehammer, og var heldig som kom inn der som unggutt og kjempet om siste backplassen med Timo Laituri. Fikk spille Europacup, og det var det første året jeg ble tatt ut skikkelig på landslaget. Dro på samling i Slovakia med landslaget, og ble satt på 7. backplass da jeg kom tilbake. Da skreik jeg til “Doktor” Pavel Soudsky og lurte på hva f… han drev med som ikke spilte meg. Så man kan vel si at jeg var ganske så ambisiøs, ler Johnny.

– Jeg trente masse, men man kan vel si at gutta foran meg var ganske gode dem også. Fikk mange gode råd av Åge Ellingsen og Jørgen Salsten, og lærte masse. Hadde vel nesten ikke poeng de to sesongene der oppe, men da jeg kom tilbake til Asker i 1996-sesongen etter så hadde jeg vel rundt 35 poeng. Samtidig så hadde jeg nok gått litt lei, og sa nei til landslaget de neste tre årene.

 

UTLANDET

Det ble aldri noe utenlandsopphold for Johnny Nilsen, og akkurat det er noe han nok skulle gjort annerledes når han nå ser tilbake på karrieren. For det var interesse fra blant annet Tyskland og USA, men han tok aldri sjansen på å ta steget utenfor landegrensene.

– Tyskland kom på banen før 2002/03-sesongen, tror jeg det var, men da hadde vi en nystartet butikk med mye styr rundt det, og jeg turte kanskje ikke å ta sjansen. Følte vel ikke at jeg hadde tryggheten rundt det.

– USA kom først i de siste årene hvor det var snakk om å spille East Coast Hockey League for Bakersfield, en klubb som Lars Peder Nagel dro over og spilte for. Men da følte jeg at jeg rett og slett var for gammel, selv om treneren der mente at det ville være rett klubb for meg og en fantastisk mulighet. Jeg kunne selvsagt tatt åtte måneder i USA uten familien, men det synes jeg ville vært tungvint. Lønna var heller ikke noe å skryte av, selv om jeg ville fått en god lønn i forhold til det Nagel fikk. Men så visste man jo at dersom det ikke funket, så ville jeg vært førstemann som hadde blitt sparket ut, sier Johnny.

Ole G Haug og Johnny Nilsen (Foto: Espen Hildrup)

Ole G Haug og Johnny Nilsen (Foto: Espen Hildrup)

Angrer du i dag på at du ikke tok sjansen?

– Nei, jeg angrer vel ikke, men jeg synes det er litt synd at jeg ikke har prøvd det. For jeg tror og vet vel med meg selv at jeg hadde fikset det når jeg først hadde kommet dit, for jeg er en spiller som har tatt nivået ganske fort når jeg kommer et sted. Se bare på landslaget – det var tøft de første ukene, men etter hvert så følte man at man kunne konkurrere med de som spilte proff i utlandet. Så jeg pleier å si at jeg er den siste som ikke dro ut av den gjengen jeg spilte med. Skulle gjerne prøvd tysk 1. divisjon og sett om jeg hadde greid å karre meg opp til toppligaen, innrømmer Johnny.

Johnny husker godt at han har spilt mot gode spillere som blant annet Sidney Crosby, den canadiske lagkapteinen.

– Jeg husker jeg så på han under oppvarmingen, og at han var utrolig myk og tøyelig. Men jeg synes ikke han gjorde all verden av seg under kampen – helt til jeg sjekket score-sheeten og så at han hadde 2 mål og 2 assist i kampen mot oss….. Så jeg synes jo det er litt kult å si at jeg har spilt mot Crosby, sier Nilsen med et smil.

Det var også interesse fra andre norske klubber, blant annet Storhamar og Vålerenga?

– Sånn blir det vel når man som offensiv back lå og vaket rundt 40 poeng på backen hver sesong, og det var jo ikke så mange norske backer som gjorde det, minnes Johnny.

– Og det er kanskje noe av det jeg er mest stolt av, nettopp det at jeg greide å opprettholde produksjonen av poeng over så lang tid. For det er ganske krevende når man er i samme klubb, for det går jo opp og ned fra sesong til sesong. Men jeg synes jo at vi stort sett hadde greie lag, og ser vi for eksempel på laget foran 2007/08-sesongen så følte jeg vel at vi var på bånn – og da endte vi opp som seriemestere. Så det er veldig rart det der, for vi hadde mange gode spillere i årene før, som Sami Ville, Johnny Bruun, Henrik Aaby og Kiviaho.

 

BESTE MEDSPILLER

Og det bringer oss til neste spørsmål; Hvem har vært den beste medspilleren din?

– Uten tvil er det Henrik Aaby som er den som jeg har hatt mest gøy med, for vi har spilt sammen siden jeg var 12 år. Han var en fantastisk lyn-ving og vi kjente hverandre godt, med en kjemi som gjorde at vi visste hvor den andre var nesten til enhver tid. Samtidig kunne vi kjefte på hverandre uten at det var for mye styr rundt det. Han var dessverre uheldig med sin karriere og ble skadet, men han var før det en garantist for både poeng og stabilitet, og var en tøff og viktig spiller. Og han var en av de beste 75-spillerne i Norge, etter min mening, sier Johnny om Henrik.

Sami-Ville Salomaa (Foto: Espen Hildrup)

Sami-Ville Salomaa (Foto: Espen Hildrup)

Johnny sier at ser man bort fra spillerne fra 2007/08-sesongen med brødrene Abbotts, Zucca, Eriksson med flere, så er det brødrene Ketil og Vidar Wold, Rikard Fjeld, Sami-Ville Salomaa og Dag Høyem som han vil trekke frem som viktige spillere som har betydd mye for ham. Kiviaho er også en spiller som jeg synes fortjener mer skryt enn det han har fått, i tillegg til Stephane Gauvin. Gauvin spilte alltid med hjerte utenpå drakta, og ga alt i alle kampene. En fantastisk spiller som gråt da han måtte legge opp på grunn av skade.

– Ser man på utlendingene som har spilt i klubben som virkelig har betydd noe, så kommer du ikke utenom Kyle McDonough. Han bar oss frem i seks år, og jeg var heldig å få spille i rekka hans i seks år, noe ingen andre gjorde. Jeg tuller litt og sier at “dem var jo heldige som fikk spille sammen med meg også”, for selv om det stort sett ble sagt foran hver sesong at “nå kommer det nye backer som kommer til å ta plassen din”, så greide dem stort sett ikke det. Jeg likte å konkurrere, og likte å høre det. “Nå kommer Antti Boman som skal pisse på Nilsen, og han er helt rå på skøyter” – og det var han jo, men han var ikke så god på mye annet, minnes Johnny.

Mats Zuccarello

Mats Zuccarello (Foto: Espen Hildrup)

– Men selv om jeg setter Henrik Aaby på topp, så er det jo ikke tvil om at Mats Zuccarello er den beste spilleren jeg har spilt sammen med! Han hadde 91 poeng i løpet av en sesong hvor han var skadet i to måneder! Han var helt rå.

 

En av de største spillerne gjennom alle tider i Frisk – Vidar Wold om Johnny Nilsen

 

BAUTAEN KETIL WOLD

I tillegg til Henrik Aaby er det én lagkamerat til som Johnny gjerne vil trekke frem, og det er forsvarsbautaen Ketil Wold. Den tre år eldre backen måtte legge opp etter 2002/03-sesongen, og Johnny husker han som den største lederen man har hatt i klubben.

– Det er trygghet å ha en spiller som Ketil i laget, og kanskje spesielt på begynnelsen av 2000-tallet hvor ishockeyen var på det røffeste spillemessig, da var Ketil kanskje den største tryggheten å ha i hele ligaen, ved siden av Øystein Olsen. Det tror jeg alle spillerne i ligaen som spilte med eller mot Ketil vil si seg enige om. Han var enorm på den tiden, og tok for seg! Taklet han ikke motstanderen, så taklet han deg OG motstanderen, og ryddet skikkelig både her i Askerhallen og på landslaget.

– En skikkelig bauta!

Ketil Wold - noen år etter at han la opp (Foto: Espen Hildrup)

Ketil Wold – noen år etter at han la opp (Foto: Espen Hildrup)

PRØVDE SEG SOM CENTER

Stemmer det at du fikk prøve deg som center?

– Hehe, jo det stemmer det. Jeg måtte jo det, sier Johnny, og utdyper.

– Det var siste seriekampen mot Trondheim, og vi hadde vel tenkt å spare noen spillere før sluttspillet som startet noen dager senere. Jeg hadde sagt litt fleipete til en journalist at “skulle ikke forundre meg om vi taper den kampen”, og da ble det jo oppstandelser i Forbundet, for Trondheim hadde jo noe å spille for. Så da kom Serge til meg og sa at “Johnny, du må faktisk spille. Vi må dokumentere sykdom på alle spillerne som ikke stiller, men da kan du jo få spille center”. Så spilte jeg center, og hadde noen flere kamper som center, og back og center er ikke så langt fra hverandre. Jeg har alltid sagt av jeg som back alltid har vært avhengig av centeren min, for som “igangsetter” er du avhengig av å ha en god center. Og jeg var vel mest kjent som powerplay back og igangsetter, sier Johnny.

 

Johnny Nilsen

Johnny Nilsen i gamle Jordal Amfi (Foto: Espen Hildrup)

JORDAL AMFI

Blant arenaene i Norge er det gamle ærverdige Jordal Amfi som var Johnnys favoritt. Selv om det var mange tunge stunder på 90-tallet, med flere stortap, så var det likevel alltid morsomt å spille der, skal vi tro vår gamle kaptein.

– Jordal var liksom en grop i jorda som bare ble fylt med folk! Det er den arenaen som jeg synes har vært morsomst å spille i. Ikke spesielt morsomt på begynnelsen av 90-tallet, ler han, men etter hvert ble det ganske jevnt. Og det var alltid morsomt å vinne der, selv om det nok bare er vi i Frisk som mener at det er et lokalderby – for de gjør ikke det.

– Vi hadde alltid mye folk der med full sving, og det var stort sett alltid mye folk og god stemning der.

 

Johnny feirer seriegullet i retro-drakt.

Johnny feirer seriegullet i retro-drakt (Foto: Espen Hildrup)

FINALEN I 2002

Når vi ber Johnny om å komme med én kamp som skiller seg ut fra alle de 643 kampene han har spilt for klubben, så kommer han selvfølgelig ikke utenom finalen i 2002. Foran stappfulle tribuner i Askerhallen (enkelte sier det var over 4.000 tilskuere innenfor dørene) kunne han og resten av laget endelig juble for kongepokal. Selv var han “småskadet”, og sier at han ikke kunne gi 100% i den siste finalen.

– Jeg var uheldig og røyk hamstringen i den tredje finalekampen, så jeg føler at jeg ikke kom helt opp der jeg ville være. Men etter en sesong som hadde begynt litt trøblete for min del, så gikk det hele veien for laget. Vi hadde et bra lag – og hadde egentlig hatt det i flere år og burde vel vunnet flere ganger enn bare den ene, medgir Johnny, som sier at mye av æren må gis til Henri Hamberg som hadde brakt inn ny treningskultur i klubben under hans periode i klubben, og la grunnlaget for NM-gullet som Serge Boisvert kunne ta hjem.

– Så vant vi på et skudd via buksa til Coba, og det er vel sånn den type kamper avgjøres. Det var stappfullt i Askerhallen med folk stablet opp i enhver krik og krok, og etter å ha spilt for klubben i mange år så var det stort endelig å vinne noe for klubben. Vi var jo mange Asker-spillere i klubben, så det var deilig endelig å vinne noe.

 

Johnny og Ole Jacob Libæk etter finalen i 2008 (Foto: Espen Hildrup)

Johnny og Ole Jacob Libæk etter finalen i 2008 (Foto: Espen Hildrup)

– ALDRI SKADET

Ser man tilbake på karrieren til Johnny Nilsen, så finner man en lang liste med skader. Og det ble alltid overskrifter i Budstikka når Johnny Nilsen ble skadet. Selv sier imidlertid Johnny at han “aldri var skadet”, selv om han er operert i skulderen, har en annen skulder som ser ut som en knekt kråkevinge som han ikke har giddet å operere, i tillegg til ødelagt hamstring osv osv.

– Det kan kanskje høres ut som jeg var veldig mye skadet. Men jeg har spilt 643 kamper, og hadde vel en stolthet i aldri å være skadet i noen av matchene. Så jeg spilte en del kamper til tross for at jeg var skadet, men jeg følte ikke at jeg var mye skadet. Så når jeg snakker med folk som sier at hockeyspillere alltid blir skadet, så sier jeg at “jeg var aldri skadet”. Ja, jeg har hatt en skulderskade, men har alltid prøvd å spille uansett.

Det ble sagt at du spilte NM-finalen “på ett bein”?

– Ja, det stemmer det. Jeg fikk Tom Erik Olsen over meg i den tredje finalekampen, og beinet var helt kølsvart fra rompa og ned til ankelen! Jeg spilte ikke fjerde finalen, men satt på benken bare for å få være med. Så ringte Serge meg på morgenen før siste kampen og lurte på hvordan beinet var, og da måtte jeg jo si det som det var at det var helt svart – men jeg fikk ta to paracet, teipe det sammen og gjøre det beste ut av det, ler Johnny.

– Men jeg er veldig glad for at jeg spilte den kampen! Etter den sesongen fikk jeg prisen for “sesongens beste spiller”, og det husker jeg at jeg synes var utrolig stort.

Vi nevner også at han ble kåret til “Årets back” i 2004 og 2006, og da sier Johnny at i tillegg til disse prisene husker han godt at han kom på All-star-laget i en natt-turnering i Lørenhallen som 19-åring.

 

– NÅ ER DET OVER

Etter et litt overraskende seriemesterskapet i 2008, og en finaleserie hvor laget tapte mot Storhamar, var det ikke i hans tanker at han skulle legge opp.

– Vi bommet rett og slett i finalene mot Storhamar. Det var jo ikke noen kjempekrise, for vi hadde vel ikke forventet noe i det hele tatt den sesongen. Men vi følte etter hvert at vi var uslåelige, og vant jo nesten hver eneste kamp. Da vi startet neste sesong så var vi helt i teten etter de første kampene, og jeg personlig produserte greit med poeng med 18 poeng på 20 kamper. Så ble jeg taklet i rundvantet i et power play, og røyk skulderen. Jeg prøvde meg i sluttspillet, men røyk skulderen igjen, og måtte gi meg for sesongen. Da tenkte jeg at “nå er det over”.

– Men jeg var jo ikke ferdig i hodet. Først måtte jeg få orden på skulderen, og deretter begynte jeg å trene meg opp til neste sesong i det stille, og var egentlig i veldig, veldig god form – så falt jeg ned fra garasjen 9 juli 2010, og var vel nærmere å dø. Da sto ankelen opp mot haka – feil vei. Jeg røyk alt i kneet utenom halvparten av hovedpulsåra, men greide å beholde beinet. Det ble seks måneder på sykehus, minnes Johnny.

– I 2012 satte jeg inn protese, men hadde jeg ikke falt ned fra garasjen så tror jeg at jeg hadde gjort come-back. Men da var det stopp.

 

Joachim Flaten, Henrik Ødegaard og Johnny Nilsen

Joachim Flaten, Henrik Ødegaard og Johnny Nilsen (Foto: Espen Hildrup)

– HOCKEY ER BEST LIVE

Nå nyter “grandpa” Nilsen hockeykamper live fra “ærestribunen” i kroken sammen med blant andre Sami-Ville Salomaa og Dag Høyem, og har travle dager med å følge opp tre barn. Han er ikke trener for sønnen Noah, men hjelper til i kulissene når han kan, men ser vel ikke for seg at han vil engasjere seg i styre og stell i klubben – for “E-mailer er ikke helt min greie”, sier 42-åringen. Ettersom han selv mener at han vet hva som skal til av trening for å bli god, hva unge spillere må fokusere på i treningen, hvor viktig differensiert trening er – hvordan man bør dele inn i “øvd og ikke-øvd” – for man skal ha med seg alle – så mener han at han har noe å tilføre i de yngres avdeling. Så i dag er han med i Sportskomiteen i Junioravdelingen, og gjør en innsats i de yngres avdeling.

– Jeg tror jeg ser hockey’en med ganske gode verdier, og vet hvor mye som kreves for å bli en god spiller.

Det som Johnny savner mest er det å spille på et lag som jobber sammen mot et mål, og miljøet de hadde i garderoben.

– Man skal tilbringe mye tid sammen, og det er et stort alderssprang på personer i et lag, så det er veldig viktig å ha godt miljø i garderoben.

 

37607782660_859b18f3ff_o

Johnny på sin faste plass i Askerhallen (Foto: Finn Eriksen)

 

DRAKT NUMMER 56 FREDES

Det ble en lang prat med den sympatiske hockey-pensjonisten som i dag jobber som muskelterapeut, hvor han drar veksel på de mange skadene som han selv har hatt – og trives godt med det. Vi kunne sagt mer om den spennende avslutningen på serien i 2007/08, om hvorfor han valgte nettopp nummer 56 på drakta, om da 20-åringen Ødegaard tok over kapteinsbindet, om hvilke tanker han har om klubbens fremtid, og ikke minst en del “røverhistorier” og practical jokes fra garderoben – men det får vi ha til gode til en annen gang.

Lørdag 30. desember er det på tide å hylle vår klubblegende, og frede drakt nummer 56! Vi håper mange vil ta turen til Askerhallen og gi sin hyllest til klubblegenden Johnny Nilsen!

Billetter til kampen kan du kjøpe her.

 

Vi sees i Askerhallen!

Kommentarer

kommentarer